HINDERSKOLEN
Bli med på Hinderskolen med Bjørn Kastenman! Bygg din egen 90 cm terrengbane og få rideveiledning!
 :: Hinderskolen, generell del
 :: Hinderskolen del 1 - Gapahuk
 :: Hinderskolen del 2 - Kulvert
 :: Hinderskolen del 3 - Kulverthekk
 :: Hinderskolen del 4 - Sofa
 :: Hinderskolen del 5 - Oxer
 :: Hinderskolen del 6 - Bord
 :: Hinderskolen del 7 - Trakhener
 :: Hinderskolen del 8 - Oppsprang
 :: Hinderskolen del 9 - Steeplehekk
 :: Hinderskolen del 10 - Trebentbord

FELTRITT
 :: Om Knøttecup
 :: Om Pay and Cross
 :: Protokoll Pay and Cross

INNGANGSBILLETTEN
 :: Grønt kort - hva og hvorfor?


 
FELTRITTBANER I NORGE
Feltrittbaner og treningsbaner for feltritt
 :: Konglungen Rideklubb, Asker
 :: Jæren Kjøre & Rideklubb
 :: Sør-Varanger Rideforening
 :: Skedsmo Rideklubb
 :: Øvre Vang Kjøre- og Rideklubb
 :: Nedre Setesdal Rideklubb
 :: Kongsvinger og Omegn Ridekl.
 :: Starum Hestesportsklubb
 :: De Norske Officerers Rideklub
 :: Steinseth Rideklubb, Asker
 :: Øvre Romerrike Rideklubb
 :: Linnesvollen, Drammen (DOR)
 :: Mossemarka, Moss Rideklubb
 :: Tromsø Ryttersportsklubb
 :: Tana Kjøre- og Rideklubb
 :: Ellingsrud Rytterklubb
 :: Bruråk Hestesportsklubb, Trondheim
 :: Stend og Midthordland Hestesportslag


 
FELTRITTBANER I SVERIGE OG DANMARK
 :: Sämsholm Ryttarförening
 :: Ribersborg, Malmø
 :: Bollnäs Ridsällskap
 :: Segersjö Fältrittklubb
 :: Trossnäs, Karlstad
 :: Föreningen Plönninge Rytterna
 :: Ljuslingsbacken, Sverige
 :: Startfälttävlan Södertälje Ridklubb
 :: Strömsholm
 :: Humlamaden Ryttarförening
 :: Kirkehavegaard, Danmark, Nordisk-Baltisk Mesterskap 2011

EKSEMPLER PÅ INTERNASJONALE FELTRITTBANER
 :: Thirlestane, Skottland
 :: Mitsubishi Motors Grassroots Championship 2010 og 2011, Badminton
 :: Mitsubishi Motors Badminton Horse Trials 2010 og 2011
 :: Ponni EM Bishop Burton
 :: Ponnifeltritt i Pau - shettis/120
 :: Les Etoiles de Pau, CCI4*
 :: VM 2010, Kentucky Horse Park
 :: Terrenghindre fra California, USA

Jaktritt i Irland


På sporet av rev
Oppdatert: 28/01-2010
Tekst: Red.*

Elegant antrukket i tweed og mørke ridejakker, hvite ridebukser og nystrøkne skjorter, sto en gjeng forventningsfulle norske ryttere på en pub i Irland og utvekslet sine bekymringer for det kommende jaktrittet.

Gaten utenfor var fylt opp av hestehengere og hestebiler. Om bord sto ivrige jakthester, klare for dagens dyst.



I all hast var den planlagte jakten flyttet, på grunn av det dårlige været. Dette rittet hadde ikke så mange naturlige hindre, arrangøren måtte spe på med en del flyttbare hindre underveis. Men jakt skulle det være, og jakt fikk de. Skjønt, hvor var reven?

Det rides forskjellige typer jakt i Irland; jakt på levende rev, jakt med slep og hjortejakt.

Denne helgen var det jakt med slep som sto for tur. Med en del av et revekadaver hengende etter seg, red en gruppe på tre i front med nærmere ti minutters forsprang på resten av feltet. De satte spor til hundene som dannet fortroppen sammen med ”the Huntsman”, lederen av selve jakten. Etter ham fulgte ”the whips”. De tre rytternes oppgave var å hjelpe lederen å holde orden på hundene og å være behjelpelige om det skulle tilstøte noen av rytterne noe under jakten. Men hovedfokuset var på hundene. For bak dem, på siden av jaktfeltet, lå også et par ”whipes”. Disse var mer å forstå som "service" for de nærmere 80 rytterne som deltok.

Puben ble etter hvert tom, det var ute det skjedde. Fra hengere og hestebiler tøt de ut, den ene hesten flottere enn den andre. Dette var hester som var avlet til jakt; godt balanserte, ikke for heite, riktig bygget og med et godt hode.



Fra et kaos av hester og hengere, biler og bikkjer, samlet ekvipasjene seg i flokk, lederen var på plass og hundene plassert der de skulle være. Trafikantene måtte vike da feltet krysset gaten for å komme av sted. Hyppla! Jakten var i gang!

En etter en kom de travende nedover jordet mot første utfordring; en rekke trippelbarer bygget opp av rundstokk. Ikke veldig solid etter norske forhold, ville neppe blitt godkjent av en feltbanebygger – men greit nok. Her var det ikke så stort fokus på sikkerhet. Alle red på eget ansvar.



Hestene visste hva det gikk ut på, det var bare å holde seg fast. Hundene kom halsende i front foran det store feltet. De norske rytterne hadde menget seg med de mer erfarne, og i sprangene som fulgte var det faktisk rytterne fra Norge som hadde den beste sitsen. Det lovet bra.



Jaktrittet varte i tre timer med friskt tempo og mange sprang, bare avbrutt av noen få skrittepauser, hvor lommelerker gikk fra hånd til hånd, fra munn til munn. Godt og vel midtveis i rittet møtte de et hinder som skulle vise seg å være den største utfordringen. Et nedsprang, det skulle hoppes fra vei over et hinder og ned på et jorde.



Nå var ikke grunnen den beste, etter mange døgn med regn. Ekvipasjene landet dypt, men hestene var vant til disse forholdene. Her var det rytterne som ble testet. Etter hvert som de landet trygt, samlet de seg og heiet nestemann ned. En etter en landet de til applaus. Igjen var de norske rytterne suverene i stilen.



Et steingjerde ble forsert. Ikke nok med at det var nivåforskjell på avsats og landing. Her var det også godt med stein og løs jord på baksiden av gjerdet hvor hestene skulle lande. Igjen gikk tanken til hjemlige feltrittraseer. Dette sto ikke til godkjent! Men alle kom seg over, også den siste troppen med unghester som var med for å lære.



Det hadde vært mulig å velge å ri rundt hindrene – stort sett over alt. Men de siste to grøftene strakk seg naturlig over en lengre strekning. Her måtte det hoppes. Etter tre timer i topunkts sits, samt en god porsjon tilbakelagt fryktblandet fryd, ble det hestene som fikk ta ansvaret for finalen. Og det gjorde de i samme trygge stil som da de startet.



Det ligger mye arbeid i å arrangere en revejakt. Jaktklubben må innhente tillatelser fra de grunneierne jakten berører. Jaktsesongen løper fra september til januar, og bøndene er ikke udelt positive til å få gravd opp sine jorder av en hird huntere. Dessuten er de redd for å bli krevet for erstatning om det skjer ulykker på deres eiendom. Jaktritt er en farlig sport, ulykker skjer.



Om ikke hindrene var like staselige som på gamle jaktbilder, hadde utfordringene vært store nok. Hestene imponerte. Gjennom gjørmesprut, etter nærmere tjue kilometer på våt mark, lyste hvite smil. Jaktritt i Irland svarte til forventningene, det var hevet over tvil!


:: Tilbake til forsiden...
0





 

 

 

 

 
Kjekt å kunne!
 :: Konkurransereglementene


 

 

 

 

 

    

webansvarlig: Mette Sattrup
www.equimedia.no


Ditt nettsted for hest
webmaster: stensborg consulting
www.stensborg.no