HINDERSKOLEN
Bli med på Hinderskolen med Bjørn Kastenman! Bygg din egen 90 cm terrengbane og få rideveiledning!
 :: Hinderskolen, generell del
 :: Hinderskolen del 1 - Gapahuk
 :: Hinderskolen del 2 - Kulvert
 :: Hinderskolen del 3 - Kulverthekk
 :: Hinderskolen del 4 - Sofa
 :: Hinderskolen del 5 - Oxer
 :: Hinderskolen del 6 - Bord
 :: Hinderskolen del 7 - Trakhener
 :: Hinderskolen del 8 - Oppsprang
 :: Hinderskolen del 9 - Steeplehekk
 :: Hinderskolen del 10 - Trebentbord

FELTRITT
 :: Om Knøttecup
 :: Om Pay and Cross
 :: Protokoll Pay and Cross

INNGANGSBILLETTEN
 :: Grønt kort - hva og hvorfor?


 
FELTRITTBANER I NORGE
Feltrittbaner og treningsbaner for feltritt
 :: Konglungen Rideklubb, Asker
 :: Jæren Kjøre & Rideklubb
 :: Sør-Varanger Rideforening
 :: Skedsmo Rideklubb
 :: Øvre Vang Kjøre- og Rideklubb
 :: Nedre Setesdal Rideklubb
 :: Kongsvinger og Omegn Ridekl.
 :: Starum Hestesportsklubb
 :: De Norske Officerers Rideklub
 :: Steinseth Rideklubb, Asker
 :: Øvre Romerrike Rideklubb
 :: Linnesvollen, Drammen (DOR)
 :: Mossemarka, Moss Rideklubb
 :: Tromsø Ryttersportsklubb
 :: Tana Kjøre- og Rideklubb
 :: Ellingsrud Rytterklubb
 :: Bruråk Hestesportsklubb, Trondheim
 :: Stend og Midthordland Hestesportslag


 
FELTRITTBANER I SVERIGE OG DANMARK
 :: Sämsholm Ryttarförening
 :: Ribersborg, Malmø
 :: Bollnäs Ridsällskap
 :: Segersjö Fältrittklubb
 :: Trossnäs, Karlstad
 :: Föreningen Plönninge Rytterna
 :: Ljuslingsbacken, Sverige
 :: Startfälttävlan Södertälje Ridklubb
 :: Strömsholm
 :: Humlamaden Ryttarförening
 :: Kirkehavegaard, Danmark, Nordisk-Baltisk Mesterskap 2011

EKSEMPLER PÅ INTERNASJONALE FELTRITTBANER
 :: Thirlestane, Skottland
 :: Mitsubishi Motors Grassroots Championship 2010 og 2011, Badminton
 :: Mitsubishi Motors Badminton Horse Trials 2010 og 2011
 :: Ponni EM Bishop Burton
 :: Ponnifeltritt i Pau - shettis/120
 :: Les Etoiles de Pau, CCI4*
 :: VM 2010, Kentucky Horse Park
 :: Terrenghindre fra California, USA

Politikeren og forfatteren Ingvald Godal, forhenværende leder av grenutvalget for feltritt, er månedens portrett i september på feltritt.com. (foto: Mette Sattrup)


En grenleder ser tilbake
Oppdatert: 09/12-2010
Tekst: Red.*

- Disse arrogante spirrevippene kom og klaget. Det var jeg lei av. Vi kom til Litauen, og det gjentok seg. Gresset var ikke godt nok klippet foran et hinder... Da ble jeg forbannet; Her er vi gjester! Vi kan godta og ha det moro, eller reise hjem med en gang. De valgte å slappe av og å ha det moro, og da hadde vi det jækla moro hele tiden.

Den tidligere stortingsrepresentanten og leder i grenutvalget for feltritt på 1980-tallet, Ingvald Godal, blir litt streng i blikket når han minnes sin første utenlandstur med norske feltrittryttere.

- Rytterne klaget på mye den gangen. Kikket etter ting å klage på, jeg synes ofte de klaget på altfor mye.

Men om han mener at misnøyen til tider kunne bli urimelig, er det de gode minnene som dominerer fra hans akive tid i feltrittmiljløet, både som rytter og byråkrat.

- Jeg var leder i ”Kontaktgruppen med Baltikum” på Stortinget på 90-tallet, og var derfor ofte i Litauen, hver gang det var krise i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. På en av turene spurte jeg om det var noe ridesenter i nærheten, og jeg ble vist til et flott ridesenter hvor sjefen hadde vært Sovjetmester i feltritt og hadde ridd på det sovjetiske landslaget flere ganger. Vi kom i prat, og jeg fortalte at jeg drev med feltritt i Norge. Dette var i 1991. Da inviterte han det norske rytterforbundet til å sende ryttere bort for å delta i det litauiske mesterskapet som skulle foregå fire uker senere. Jeg kom hjem og det ble enighet om at der skulle vi delta. Vi fikk med oss flere ryttere, blant annet Anne-Cathrine Sellæg og Hans Bauer. Min egen datter Irja var også med. De skulle ri på lånte hester av praktiske grunner, og dette måtte arrangeres fort. Mens vi arrangerte, var fortsatt de baltiske statene del av Sovjetunionen. Vi reiste til Tallin for å kjøre derfra. Da vi ankom Tallin var landet blitt selvstendig, og vi ble ikke akseptert med sovjetisk visum. Men etter litt arbeid, gikk det bra.

Fra starten i Afrika

Ingvald liker å fortelle, og historiene er mange. De strekker seg langt både i tid og sted, helt til Afrika, hvor han fra 1960 til 1970 arbeidet med å anlegge veier. Det var der hans liv med hest begynte.

- I bilen virket ikke kompasset, og det høye elefantgresset gjorde at vi ikke så noe da vi gikk, forteller han. - Da fant jeg ut at jeg kunne komme fram på hesteryggen, og der virket også kompasset.

Men fritt for dramatikk var livet i den varme verdensdel ikke;

- Jeg var ute og red i bushen i Afrika. Det var hett, bakken var svartsvidd av en brann. Vi kom til en elv hvor det var bratt. Jeg fikk ikke hesten med, så jeg bandt den. Jeg hadde mistet hatten og bandt en t-trøye på hodet. Etter en stund ble jeg svimmel og forsto at jeg var i ferd med å få solstikk. Jeg snudde for å dra tilbake, men fant ikke hesten. Da hørte jeg at den knegget. Med mine siste krefter løsnet jeg hesten. Jeg var utslitt, så jeg la meg som en sekk over sadelen og besvimte. Da jeg våknet lå jeg på bakken inne i landsbyen. Hesten hadde gått forsiktig så jeg ikke skulle falle av. Han hadde reddet livet mitt.

Ingvald lener seg tilbake og sender et ettertenktsomt blikk ut over Totak.

Til feltritt på Rauland

Det skulle gå drøye ti år før han tok opp ridningen etter å ha kommet tilbake til Norge og Telemark.

- Da datteren min begynte å ri i 1983, kjørte jeg henne til timer hos Malvin. Fort fant jeg ut at det var bare tull å sitte på rompa og se på. Jeg kunne like gjerne sitte på en hest når jeg var der.

Det var niesen, forhenværende regionstrener i Hordaland, Randi Haldorsen, som innviet ham i feltrittsporten;

- Randi, datter til søster min i Vinje, ringte og spurte om jeg kunne kjøre henne til Gardermoen, for hun skulle dit og ri feltritt. Jeg skulle vært på jobb, men søstre har kontroll på brødrene sine, og jeg måtte dra.

Smilet sitter løst når Ingvald tenker noen tiår tilbake;

- I naboboksen på stevneplassen lå ei jente på et teppe inne i spiltet sammen med hesten sin. Neste dag var det dressur. Jeg syntes alt var helt dekadent og tullete, jålete. Dressuren var snirkler og pistler. Ingenting jeg brydde meg om. Neste dag var det terrengritt. Av med alt jåleriet, så for de av gårde. Da ble jeg imponert.

- De forsvinner i skogen, og etter en stund spytter skogen dem ut igjen, sa ei kone som var der.

Innsatsen til niesen var også imponerende, minnes han;

- Raulandsrytterne var ikke så gode i dressuren, så hun lå langt bak etter dressurprøven. Men etter terrengrittet lå hun som nummer to. Med feilfri sprangprøve vant Randi. På veien hjem bestemte jeg meg for at nå måtte vi ha feltritt på Rauland.

Og banebygging ble det.

- Skjoldulf kom og hjalp meg med å bygge bane høsten 1984. Malvin var også med. Det første stevnet hadde vi på Rauland våren 1985. I 1988 hadde vi NM, det samme i 1990.

Etter hvert red også Ingvald og datteren Irja feltritt. - Vi dro sammen til Petrus i Sverige og red konkurranser sammen. En flott periode. Datteren min har gitt seg, men jeg har et barnebarn som har begynt så vidt å ri litt, sier Ingvald fornøyd. Bildet av far og datter er tatt på Rauland. (foto: Privat)


Tiden i forbundet

Det Ingvald fikk til på Rauland ble lagt merke til.

- I 1989 ble jeg spurt om jeg ville være formann i feltrittsutvalget, da Knævelsrud hadde sagt det fra seg. Jeg var ikke spesielt gira på det. Når det gjaldt ridning skulle jeg være rytter, ikke byråkrat. Jeg satt på Stortinget fra 1985 til 2001, for Høyre, først i industrikomiteen, så tre perioder i forsvarskomiteen. Men, ledervervet i forbundet var en utfordring og jeg lot meg verve. Dialogen med forbundet var ikke så intens, men positiv.

Ingvald vil berømme Skjoldulf;

- Han var spesialist på alt som het reglement. Han kom til Rauland og hjalp oss mye. Jeg minnes også en person ved navn Haugen. Han var banebygger, fra Røyken, og kom til Rauland og hjalp til med å bygge hindre. Han var en av de som var kvalifisert for å bygge hindre den gangen. Zeiner Gundersen var president i Norges Rytterforbund. Han var til stede i Rauland da vi hadde NM i 1988.

- Det gikk mye tid til jobben på Stortinget, sier Ingvald med et sukk, så jeg fikk nok ikke gjort så mye som jeg egentlig skulle ha gjort. Jeg var chef d’equipe under nordisk mesterskap hos Petrus i Sverige. Feltrittrytteren Anne Rui fra Rauland var blant annet med. Det var moro.

Men mye arbeid til tross, sin egen ridning holdt han ved like.

- Jeg passet på å ri hele tiden. Hadde først hesten her på Rauland, så hadde jeg den på Skøyen, hvor jeg red for Anne Hilde Lindén. Etter hvert ble det håpløst å kombinere stortingsjobb med hest. Jeg hadde en avtale med ei jente som skulle ri hesten tre dager av ukens sju. Det kom stadig noe i veien i forbindelse med jobb, og i 1993 red jeg min siste konkurranse i ridehuset på Skøyen. Deretter ga jeg opp hesteprosjektet og sluttet å ri.

Ingvald har hele tiden vært medlem av De Norske Officerers Rideklub. De siste to årene, fram til mars i år, har han også vært medlem av styret, og i dag er han en av revisorene i rideklubben.

Tåka ligger tung over Totak, men blikket til Ingvald er klart og fast, som grepet om tøylene den gang han red feltritt på Rauland. (foto: Mette Sattrup)


Femstjerners rideturer i fjellet

- Malvin og jeg reiste rundt i verden og red noen år og ble inspirert til å begynne med turridning i Rauland. Vi inviterte en fransk journalist til å komme og bli med på en ukes ridetur i fjellet. Hun lagde en fantastisk reportasje i et fransk blad som hadde opplag på 60 000. Dermed kom vi inn i brosjyren til en fransk turoperatør. Da var det hele i gang. Etter hvert ble vi omtalt i hollandske, engelske og tyske reisebyråer, så vi hadde mange utenlandske ryttere med på turer i fjellet. Nedre aldersgrense var 16 år og vi stilte krav til at de måtte være gode ryttere. Den franske journalisten hadde en datter på 10 år som hun absolutt ville ha med. Vi gjorde et unntak. Hun falt av hesten flere ganger, men klaget aldri. Etter den turen justerte jeg aldersgrensen. Den var fortsatt 16 år, med unntak for franske barn. De var så disiplinerte at de kunne være med. Vi hadde dem med flere ganger, og det fungerte helt utmerket. Den franske disiplinen gjorde at de fikk oppleve ting som andre barn ikke fikk oppleve.

Igjen sprekker ansiktet opp i smil og stemmen gløder når han tenker tilbake;

- Det var en fransk dame som skulle komme og ri sammen med sin tolv år gamle sønn. Hun ba om få et rom med bad. Vi måtte skaffe dem rom på hotellet, mens de andre deltakerne bodde her hos meg. En natt skulle hele turgjengen overnatte på Kromviki. Men hun ville ikke, fordi hun ikke fikk rom med bad. Jeg så ut som et spørsmålstegn. Da kom forklaringen. Hun måtte ha en time til å sminke seg hver morgen, uten å bli forstyrret. Til det måtte hun ha et eget bad.

Men bak all sminken viste hun seg å være en dame med tæl;

- Første dag hun skulle ri, begynte vi i Vinje. Vi kom til en skogsbilvei og jeg annonserte ”Small galopp!”. Den franske damen hadde en sprek hest. Hun galopperte opp på siden av meg og sendte meg et spørrende blikk. Jeg nikket, og hun satte i gang i voldsom fart. Hun var god til å ri.

- Neste dag regnet det voldsomt, fortsetter Ingvald. Alle var sure og deppa i det fæle været. Men den franske damen kvitret som en sangfugl. Sønnen begynte å klage, men fikk kjeft og det ble stille. Har aldri møtt maken. Sminket som et uvær, men kvitret som en fugl. Og sminken holdt i regnværet! Denne damen har jeg besøkt flere år i Paris under Paris Horse Show. Hun og mannen bor i en stor villa i utkanten av Paris, hvor jeg har bodd på et fantastisk flott gjesteværelse og har hatt det utrolig trivelig. I fjor sommer fortalte hun at hun var og red i Namibia. En nordmann og en nederlender drev ridning der, hvor hun hadde ridd ute i villmarken i Sørvest Afrika og sett alle de store dyrene fra hesteryggen. Skal jeg begynne å ri igjen, må det bli med tanke på en slik tur. Jeg vil ikke ha hest selv, blir for bundet. Men jeg måtte jo trene, da, sier Ingvald. Siste turridning i fjellet hadde han for fire år siden.

Danseløven

Om Ingvald ikke trener for ridningens skyld, er han regelmessig ute og svinger seg;

- Da jeg solgte hesten og sluttet å ri, fant jeg ut at jeg måtte drive med noe mer enn politikken, så jeg begynte å danse, ballroom dancing. Nå danser jeg fire dager i uka. Det har vært fokus for meg de siste fire, fem årene, sier den spreke pensjonisten idet han reiser seg og inviterer til en tur ned i stallen.

Fortsatt henger navnelappen på gjesteboksen og minner om en aktiv tid med stevner på Rauland (foto: Mette Sattrup)


- Her har mange feltritthester stått oppstallet når de har vært på stevne i Rauland, sier han. Skiltet på en av boksdørene henger der ennå og av teksten fremgår det at det var Christine Finnbråtens hest Goldsohn som sist lånte denne boksen, en gang for nærmere ti år siden.

:: Tilbake til forsiden...
1





 

 

 

 

 
Kjekt å kunne!
 :: Konkurransereglementene


 

 

 

 

 

    

webansvarlig: Mette Sattrup
www.equimedia.no


Ditt nettsted for hest
webmaster: stensborg consulting
www.stensborg.no